Novosivschei

ROMANEN ”BEATLES” AV LARS SAABYE CHRISTENSEN

NØKKEL TEORETISKE BEGREP[i][1]

Claudia NOVOSIVSCHEI, Universitatea Babeş-Bolyai Cluj-Napoca, România, Facultatea de Litere, Secţia Engleză-Norvegiană, anul IV; E-mail: cnovosivschei@yahoo.com

I denne oppgave ville jeg bare tilby leseren et panoramabilde over det som allerede har blitt sagt / skrevet om romanen Beatles, kanskje en teoretisk bakgrunn som kunne bli brukt videre. Dermed, for det gjelder en framstilling av kritiske meninger, skulle denne oppgave se ut som akademisk, fornuftig, rasjonell, osv. Likevel kan skrivemåten i følgende sider bli av og til nokså ”eksperimentell”, ulogisk, kanskje kollasjaktig. Hvorfor? For den skal befinne seg i ’mimetisk’ forhold til bokanmeldelsene jeg leste. Det finnes en rekke idéer og meninger som ble gjentatt i nesten alle kritiske tekster om Beatles jeg hadde adgang til, men stilen i bokanmeldelser er vel sprellende og man har inntrykk av at forfatterne til disse oppslag ”hopper ” fra et punktum til et annet – en karakteristisk trekk, selvfølgelig, ved denne type skrivning – så at lesere kunne få et morsomt (ut)snitt og ikke en pedagogisk framstilling av de forskjellige ingrediensene som danner romanen.

Jeg–personen

”Beatles (1984) skiller seg nok heller i en viss forstand ut fra de andre.

Her ligger det direkte innebygd i fiksjonen at det er jeg–personen

som har skrevet teksten. Dette bringer nok denne helten

nærmere leseren.” (L. S. Christensen, Vinduet 4/1984)

Selv om romanen er skrevet i en tradisjonell, realistisk stil, lurer den som om[ii][2] synsvinkelen ligger bare hos Kim Karlsen. Hvilke innflytelser kan et slikt valg av den narrative personen ha på innholdet? Ifølge forfatteren som skrev bokanmeldelsen i Helgeland Arbeiderblad (27. APR. 1984) var det et ulykkelig alternativ for Lars Saabye Christensen å ta:

”Dette synes jeg er av romanens mindre heldige sider. En ‹allvitende› framstilling ville nok i større grad forsterket karakteren av ‹Generasjonsroman›.”

I motsetning til denne opinion, skriver Finn Stenstad:

”Lars Saabye Christensen har etter min vurdering gjort klokt i å velge en personal synsvinkel, altså et berettende jeg som dermed har kontroll over det hele. Da står jo forfatteren fritt i utvalg og miljøinnramming , alt blir sentrert omkring jeg–personens virkelighetsoppfatning. Slik befrir dikteren seg fra eventuell kritikk om at her mangler viktige detaljer fra en tid og en periode. Med en slik synsvinkel blir virkelighetsoppfattelsen subjektiv, og dermed unndratt bedrevitende historiekritikk.” (Fremover, 24. APR. 1984)

Selv om jeg ville bare begrense meg og framstille andre meninger enn mine, kan jeg nå ikke la være og ikke legge merke til at når det gjelder et skjønnlitterært verk (Beatles er en roman!!!) hvor realistisk den enn er, er forfatteren ikke en historiker og de forestilte kjensgjerningene reiser ikke krav om sannhet. I tillegg til dette, understreker jeg at det finnes et paradoksalt samhold mellom løgn og sannhet i realismen, som litterær strømning og, ifølge Louis Aragon „les réalistes [...] de[vaient] de plus en plus mentir pour dire vrai” (sitert av Hubier, s. 114).

I Vidar Vatnes bok, når han diskuterer synskvinkelens problematikk, er konteksten mer sammensatt og åpenbar for han hadde også til hensyn (i det kapitlet) å etablere hvilken bestemt romangenre Beatles hører til:

”Vi skal være klar over at Beatles i storgrad er en bok om identitetssøkning og eksitensielle spørsmål. Dette viser seg da ved at jeg–personen er relativt anonymt i begynnelsen, men trer klarere fram utover i romanen. Dette ser vi reflektert i at selve jeg–opplevelsen blir sterkere underveis, og at perspektivet skifter fra å være kollektivt til å bli mer individuelt. Innholdsmessig betyr dette at tema som kameratskap, samhold og sosiale relasjoner betyr mer i begynnelsen av romanen, mens identitet, angst og frihet spiller større rolle mot slutten. Teknisk sett er synsvinkelen den samme hele tiden, men leseropplevelsen går fra identifikasjon med guttegjengen over til en klarere identifikasjon med Kim.” (Vatne, s.23 – 24)

Beatles – individuell versus kollektiv roman;

generasjonsroman / utviklingsroman / sammenbruddsroman

Det var interessant og samtidig litt rart for meg å se at ganske mange kritikere eller anmeldere som tok seg av Beatles ville sette ”en merkelapp” på romanen, ville ha den plassert i en presis taksonomi. Slik som å si ”det er det og bare det, ikke noe annet”... Kanskje kommer denne praksis fra den menneskelige nødvendighet av å føle seg sikker i verden, av å vite at det finnes ingenting ukjent og/eller skremmende. Vi fortsetter å søke etter en bestemt mening selv om livet avslår å tilby oss en sånn ting. Og Lars Saabye Christensen gjentok denne vemodige[iii][3] konklusjon igjen og igjen både ved sin diktning og sine svar i intervjuer. For eksempel, i hans prosa treffer man, det som ble kalt ’den snublende helt’ eller ‘anti-helten’[iv][4] for hvem forfatteren innrømmer å ha hatt som modell den norske dikteren Sigbjørn Obstfelder, eller bedre sagt, å ha vært påvirket av hans berømte Jeg ser (1893).

Jeg vil ikke fjerne meg fra emnet som ble meldt i undertittelen, men bare understreke at det kan være forferdelig vanskelig av og til å sette et litterært verk i en klassifikasjonssystem. Likevel, skal vi oppdage sammen hvilke typer argumenter ble brukt eller man prøvde å bruke for å etikettere/karakterisere romanen Beatles.

60-70 årene er den temporelle bakgrunnen av romanen. I grunnen, er det kanskje feil å anvende ordet ”bakgrunn” her, for det minner om noe på sidelinje og i romanen er denne epoke så vel og så detaljert beskrevet at det førte til en viss oppfatning av Beatles – som ‘generasjonsroman’.

”Når denne romanen er blitt presentert eller omtalt som en generasjonsroman, har det selvsagt sin naturlige forklaring. Den forteller om unge mennesker som er preget av sin tid. 60-årene måtte sette merke på mange måter: Beatles – feberen er en del av de unges hverdag, men også Vietnam – krigen og ungdomsopprøret ute i Europa kom til å prege dem. Ingen mennesker har imidlertid analoge opplevelser i en generasjon, og dessuten gir denne romanen et bilde av unge mennesker til alle tider[v][5] [...]” (Agderposten, 30. Apr. 1984)

I Nytt fra Norge (april 1984) en annen anmelder også hevder:

”Det kan fastlås med en gang at forfatteren lykkes noe nær 100 prosent med sin ambisjon om å fortelle selve generasjonsromanen om perioden.”

Atter en annen, Halfdan W. Freihow, skriver nokså kritisk mot en slik fortolkning av romanen:

”Således er ikke dette noen slags ‹generasjonsroman› om 60-årene. Den utsier ikke noe nytt eller for så vidt interessant om datiden.” (Morgenbladet, 23. Mars, 1984)

Benevnelsen ‘utviklingsroman’ innholder, tror jeg, to nyanser. Ifølge den første, kan man påstå at ‘utviklingsroman’ er synonymt med sosialiseringsroman[vi][6] for et aspekt av ens personlig utfordring er selvfølgelig forholdet til samfunnet, spørsmålet om man klarer eller ikke ”å komme ut” blant de andre. Den annen har dens opprinnelse i en mer lingvistisk/leksikologisk område: ”å utvikle seg” (når man snakker om en person) kan være ”å vokse opp”. Således, kanskje kan begrepene av ‘utviklingsroman’ og ’oppvekstroman’ ombyttes.

Nå, som vanlig, skal jeg sitere fra flere artikler som viser til disse betegnelser på romanen.

”[...] en oppvekstroman om vi som også mistet vår uskyld i denne perioden.” (Aftenposten, 24. Apr. 1984)

”I grunnen er det flere likhetspunkter mellom ”Lillelord” og ”Beatles” i det begge blir utviklingsromaner der vi følger mennesker fra barndom til halvvoksne og der det sosiale miljø blir tegnet med rik koloritt.” (Fremover, 24.Apr. 1984)

”Beatles er både en utviklingsroman og en kollektivroman, en bok om brustne illusjoner, om lojalitet og vennskap, en kamp for integritet for den ungdom som haster ut på gatene om kveldene på jakt etter livet.” (Dagningen, 28. Apr. 1984)

Hvis man er å følge den semantiske veien åpnet av den første mening angitt til ordet ‘utviklingsroman’, fortsetter man å utpeke de følgende: hvis hovedpersonen ikke kan tilpasse seg i samfunnet og, likevel, budskapet er optimistisk, da har vi å gjøre med en ‘utbryter-’ eller ’opprørsroman’; hvis budskap er pessimistisk, da kaller vi den ’sammenbruddsroman’(Vatne, s.36). Ved å ta disse forklaringer i betraktning, forstår man hvorfor visse kritikere pekte mot Beatles med slike navn. For eksempel, forfektet Knut Faldbakken:

”Med litt bedre litterær økonomisk styring kunne Saabye Christensens roman ha blitt opprørsromanen fra Frogner. Som det er, står hans hovedlinjer i fare for å fortape seg i det episodiske. Perspektivene drukner i latterhikst. Hans roman er blitt mer en potpurri enn en symfoni.” (Dagbladet, 28. Mar. 1984)

Men, for å avslutte diskusjonen om dette emnet kanskje er det bedre å sitere en mer nyansert, variert mening. Den hører til Øystein Rottem og er tatt ut fra boka si som kom ut i 1998, så hadde han allerede etterpåklokskapens perspektiv:

”[...] den omfangsrike oppvekst- og generasjonsroman Beatles (1984) – forfatterens største boksuksess til dato [...]. Boken har karakter av både kollektivroman og individuell utviklingsroman. [...] Beatles er en roman av guttefelleskap og gjengritualer, om pubertetsdrømmer og ungdommelig opprørstrang [...].” (Rottem, s.600)

‘Den snublende helt’ eller ’anti-helten’

”Det startet med Amatøren (1977). Det var et bevisst forsøk på å etablere

en annen slags person enn den mer helstøpte litterære helten som var vanlig innenfor

skrivemiljøet. Jeg er glad i denne mennesketypen. Han har fulgt meg i ulike varianter, men det er nok litt mer stoff rundt hovedpersonen etter hvert.”

(L. S. Christensen, Vinduet 4/1984)

Enten at forfatterens opprinnelige intensjon ble å ha en metafor-person for det som hans skrivning betydde i denne tiden, som Øystein Rottem tyder på:

”Den metaforiske tittelen på Christensens debutsroman, Amatøren (1977), gir et signal om det viktigste karaktertrekkene til forfatterens gjennomgangsfigur.” (Rottem, s. 591)

eller at, slik som forfatteren selv innrømmer i fragmentet som ble allerede sitert, ville han eksperimentere, skaffe en ny type helt i norsk litteratur. Eller kanskje på grunn av begge disse muligheter som ikke står i strid mot hverandre, skapte Lars Saabye Christensen det som kritikerne etterpå har nevnt ”den snublende helt” – eller ”anti-helt” eller enda ”outsider-helt”[vii][7]. Men hvilke er de karakteristiske kjennetegn av denne helten?

”Disse typene har problemer med å finne seg til rette, uansett hvilke miljøer de beveger seg i, de er klossete, rotete og ‘livsudugelige’, de snubler seg gjennom livet og har vanskelig for å sette seg faste mål. De kommer alltid til kort, men de kommer likevel med beina først.” (Rottem, s.592)

”Karakteristisk for en slik mennesketype er den grunnlegende følelsen av å være på feil sted til feil tid.” (Vatne, s.37)

Og, selvfølgelig, det som de fleste kritikerne pekte ut er at denne type person ikke bare er – ved sin ”forvirret” stand – kilden til den komiske i romanen, men også til den tragiske og, av og til av den groteske. Forviklingen av en slik helt – en klovn, men ikke bare det – tar med seg det innviklede i romanen og i Beatles’ tilfelle er dette forsterket av Kim Karlsens ‘karakter-forteller’ stilling.

‘Gjenkjennelseseffekten’

Jeg falt inn på veldig mange referanser til dette syntagmet, men årsakene som forskjellige forfattere framstiller som å være ansvarlige for en slik effekt kommer fra minst tre argumenterende muligheter.

Så, hvis Beatles er en ’generasjonsroman’, da vil en del av leserne, de som var tenåringer i denne perioden og i dette stedet, ha en felles erfaring, og slik en veldig spesiell leseopplevelse: de identifiserer seg så mye som mulig med (hoved)personene i boka:

”Og det fortsetter. Fotballsparking på Frigg-jordet, pornoblader på guttedassen, lekser, Beatles, jenter (hvem bryr seg om jenter?!), sommerferie, realskole, langt hår... Ja! Sånn var det! Sånn snakket vi! Klabern! Sånn tenkte vi!” (Harald Engelstad)

Vidar Vatne øker litt kretsen av disse favoriserende lesere, fra Oslos tenåringer til Norges ungdommer av denne tiden:

”En del av tidskoloritten er nokså ‘lokal’ slik som cupfinalen mellom Frigg og Skeid, men mye er også kjent på landsbasis at de fleste som leser romanen, vil virke gjenkjennende til begivenhetene. Vi kan nevne Stones-konserten i 1965, VM på skøyter på Bislett i 1967, studentopprøret i Paris 1968, første menneske på mannen i 1969 og EF-avstemningen i 1972” (Vatne, s.66)

En annen grunn til denne lesernes reaksjon er, ifølge noen analyster, Lars Saabye Christensens evne til å skape levende, forlokkende personer som ”kommer inn” til lesernes følelser og ønsker:

”Her er ingen mislyd i samspillet mellom bokas mange komponenter – her er handlingsforløp som skaper gjenkjennelse for mange, man suges med i fortellerdriv, som er mangelvare i mange norske romaner [...]” (Dagningen, 28. Apr. 1984)

Stilen er igjen, etter andres mening, den som skyldes inntrykk av at tenårenes bilde skapt av Lars Saabye Christensen i Beatles er, i grunnen, det evige og fra alle verdens kanter tenårings bildet, dermed en av de anmeldere siterer Sigrid Undsets mening at:

”‹Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.›”. På samme måte ”gir denne romanen et bilde av unge mennesker til alle tider [...]” (Agderposten, 30. Apr. 1984)

Redaktørene fra Vinduet, de som har realisert intervjuet med forfatteren (4/1984) mener at den karakteristiske heltetypen, i.e. ‘den snublende helt’ står symbolisk for ”et alminnelig liv”, så for et alminnelig menneske. Hans egenskaper er ikke avhengige av ”aktuelle hendelser og politiske forhold”, men de kommer ut i ”de små bevegelsene”. Dermed ”de mellom mennesker” står ”i vår bevissthet”.

Og jeg vil tilføye at det er kanskje på grunn av disse stilistiske virkemidler (berettende ‘jeg-person’, ’snublende helt/er’, ogsv) at romanen Beatles står i vår bevissthet.